Et blad fra krigens historie 1807 - 1814.

«I året 1806 eller 1807 ble han utkommandert til å gjøre tjeneste i orlogsflåten, men av en eller annen grunn kom han straks hjem igjen», het det.

Det blir gjetning, men det kan nevnes at 7. september 1807 kapitulerte den dansk-norske flåten etter slaget på Københavns red. Nesten hele flåten lå der, og den ble slept bort, uten at det ble tatt fanger. Daniel var den gang 17 år. Det ville ikke vært urimelig om han ble dimittert som overflødig personell i en krigsflåte som nesten ikke eksisterte mer.

Og når en i artikkelen hører om mangelen på mat i Høvåg, og om Daniels far og trelasten og skonnerten og kornfarten, er det et helt tidsbilde i miniatyr. Her er nødsårene.

«Engelske kryssere stengte hver havn,

i landet var misvekst og nød.»

Den verskte tiden var ellers den neste vinteren, vinteren 1808/1809, barkebrødsvinteren, og senere den fra 1811/1812. At Daniels far hadde skute og gård, er et forhold som nettopp karakteriserer dette kyststrøket. Og så lastet han den visst «trelastet hjemmefra».

Her er den gamle byttehandelen på Jylland.

«På Fredrikshavns (Flatstrands) red ble den - - kapret av en engelskmann.

Mens engelskmannen entret på den ene siden, sprang Daniel og mannskapet i båten på den andre siden av fartøyet og rømte i land. Men engelskmennene annammet skonnerten.» - - -

Denne begivenheten er i seg selv merkelig. Flatstrand var en av de havnene i Jylland som en oftest hører om i Danmarksfarten. Hit var det også Henrik Ibsen lot Terje Viken reise etter korn. «Til Flatstrand kom han i god behold». En erobring inne på Flatstrands red - det nåværende Fredrikshavn, hvor det også var et kystbatteri, må ha vært ledd i en krigshandling som en kan vente omtalt i historien.

Og det stemmer også.

Erobringen av briggen til Abraham Kjøstved, Daniels far, var ledd i en større krigshending. Det kan knapt være tvil om at det gjelder den hendingen som er omtalt nedenfor i rapporten fra kommandanten på batteriet to dager etter.

Den lyder slik: (Trykt i N.A. Larsen: Fra krigens tid, Kr. 1878).

«Langvarig kontrær og ustadig vind havde tid efter anden samlet et Antal Kornskibe, bestemte til Norge, her paa Rheden, som er forsvaret af et høist ubetydeligt og maadeligt fortificeret Kastel.

Disse Skibe havde vakt Fiendens Opmærksomhed, og ifølge nøie Underretning, formodentlig fra andre tagne Priser, blokeredes derfor Rheden saa strængt, at der ingen Udvei var at komme hverken Nord eller Syd, indtil Leiligheden i Forgaas Nat, mellom Mandag og Tirsdag, favoriserede Fienden med stille Veir, vestlig Vind og Bælmørke.

Han gik da ud med 14 a 16 Baade fulde af Folk, og udskar alle disse Skibe, 12 i Talet. Ilden fra Fæstningen, som riktig nok ikke begyndte, før man saa, nogle vare under Seil, generede dem ikke, og jeg tror ei heller, den gjorde Fienden megen Skade.

Da det dagedes noget, skimtede jeg 2 af vore Fartøier, skilte fra de øvrige, som var i Fiendens Vold, at være komme på Grund noget søndenfor Kastellet. Jeg samlede da nogle af de i Land flygtede Skippere og Matroser, forskaffede dem hvad Vaaben, som kunde tilveiebringes, og under Kaperkaptein Falkenbergs Anførsel tilbagetoges disse 2 Skibe, som Fienden strax forlod, da den saa Anstalter gjøres.

Saaledes blev 100 Tønder Korn bjergede, men 9000 Tønder tabtes».

Fladstrand dem 28.de April 1808

Underdaning

Henne

Premierløitnant.

I affæren ved Flatstrand var det engelske krigsskipet «Tartar» med, som senere gjorde seg kjent og fryktet langs kysten, foruten fregatten «Daphne» og en båt til. De 10 fartøyene de tok, var 5 brigger, 3 galeaser, 1 skonnert og 1 slupp, som alle, bortsett fra den ene av galeasene, lå fullastet med korn. Og Abraham Kjøstvedts skonnert fra Høvåg havnet i Gøteborg, for dit ble alle prisene brakt. Fra mars dette året var også Sverige kommet med i krigen, på engelsk side.

Denne hendingen vakte oppmerksomhet, og det var et følelig tap for kornforsyningen.

Fortet i Flatstrand ble forsterket. (Beutlich: Norges Sjøvæpning, I).

Dersom det er riktig at han gjorde en tur like etter, må han være tatt til fange en gang på forsommeren 1808. Det var ellers ikke uvanlig at fangene ble samlet opp i svensk havn, slik forfatteren av nekrologen forteller. Turen til Ostindien skulle da sannsynligvis ha funnet sted høsten og vinteren 1808 - 1809.

«På tilbakevegen fra Ostindien ble han innsatt i prisonen i Portsmouth, hvor han satt til i 1811. - Han kunne fortelle mange historier om «den tid han satt i prisonen».

Historien om norske sjøfolk i prisonen er enda ikke skrevet. Men det ser ut til å være et rikt stoff. Rundt eksisterer det ikke så lite av etterlatenskaper fra prisonfanger i privat eie, og bare en liten del er trykt eller behandlet.

Her er litt om Daniel og prisonen.

Han klager over dårlig mat. - Det var det mange som gjorde. Fangene skulle få så meget mat at de ikke sultet ihjel, men ble så kraftløse at de ikke beskjeftiget seg for meget med tanken på flukt.

Behandlingen var forskjellig. Befal kunne kausjoneres og løslates mot «parole», mot æresord. Men det kostet å leve i land. De menige satt i fengsler, de fleste i avtaklede krigsskip.

Der kunne være opp til 1600 mann om bord. Natt og dag oppholdt de seg på de lave skipsbatteriene. Om dagen måtte de sitte på benker langs sidene og midtskips, om natten lå de i hengekøyer som hang i flere rader under hindannen, og så tett at man ikke kunne gå mellom dem. Til tross for at dekket og batteriene ble skurt hver dag, var atmosfæren i de trange rom avskyelig. Bare et par timer om dagen fikk fangene oppholde seg på dekk. En sjelden gang lyktes det noen å rømme. En dansk prest ofret seg for fangene, reiste rundt til prisonskipene og foretok også konfirmasjon av de yngste. (Fra Angell: Kampen for 17. mai).

Fangene fikk iblant organisert undervisning om bord. Om Daniel Abrahamsen forteller Anders Isefjær at han etter tradisjonen var «rene matematikeren og navigatøren da han kom hjem».

«Enda oppbevares det på Isefjær tykke hefter som gamle Daniel regnet ut, da han satt som engelsk fange», sto det ovenfor i artikkelen fra 1886.

I dag er det Trygve Vallesvær på Vestre Vallesvær som har boken i forvaring, i safe i Høvåg Sparebank. Trygve Vallesvær er ca. 70 år og sønnensønns sønn av Daniel. Han stammer fra Daniels første ekteskap, så det er en generasjonsforskyvning i forhold til Elisabeth, som kommer fra annet ekteskap, og er sønnedatter bare.

Etter et gjennomsyn på noen timer er det vanskelig å gi noen sikker karakteristikk eller utførlig kommentar til boken eller det tykke heftet. Den virker merkelig, men det er like vel en type som er kjent i flere eksemplarer fra fanger i prisonen.

Den er «bundet inn» nokså grovt i seilduk, som tydeligvis er det opprinnelige. Den inneholder kapitler om brøkregning, om renteregning, om «udenlandsk Wexel Regning», om «Vinden og Taben» (vinning og tap), om arv og skifte og meget mer. Og først og fremst er alle kapitlene fylt med praktiske eksempler og oppgaver. Det hele er ført med den aller sirligste skrift og gjør et imponerende inntrykk. Det er tvilsomt om alt er skrevet i prisonen allikevel.

Det merkeligste er en såkalt «Ny og fullmånetabell for dette seculum». Det er en cirkel med en rekke sektorer, og i sektorene er det oppført lange kolonner med tall eller rettere data, et rent filigramsarbeid. Gjennom et lite hull i det solide papiret er det festet en «viser», også forsynt med tall. Og denne viseren kan dreies. Men fordi viseren ikke er rett, men formet som en slags usymmetrisk elipse, skjærer den sektorene med dataene under dreining, og derved avleser en altså på en eller annen måte dato og år for ny- og fullmåne. Viseren er festet på en enkel måte med en slags knute på den andre siden av papiret, og over er det lagt et seil for å holde aksen på plass.

Noe orginalt verk er det selvsagt ikke, men jeg har ikke støtt på noe liknende i litteraturen om prisonen, den vesle som fins. På sitt vis er det filigramsarbeid beslektet med det Daniel selv skal ha fortalt om fra sine medfanger, som skar ut taljer til skipsmodellene av bein eller gjorde takkelasje av hår. Det var godt om tid i prisonen.

Det var nok denne tabellen Anders Isefjær hadde i minnet når han fortalte at Daniel kunne «sidde og regne ud høyvann og lav-vann og nymåne og fullmåne for hundre kommende år».

Alt i alt har nok denne regneboken eller hva en skal kalle den, vært betraktet som litt av en severdighet. Det har sikkert gått ord om den, og den har vært lest, men aller helst bare vært vist frem ned gjennom tiden, ikke minst da Daniel levet. Papiret var solid, så det har holdt godt, men kantene er slitt.

Det skulle bare være en lærebok, men der er en smal marg på de fleste arkene, og på den margen lot han ofte føre inn navn med dato og årstall, en hilsen, iblant en liten bemerkning. Det var ikke rar tilgang på papir i prisonen. Og regningen var viktigst.

I dag er det omvendt, det er disse få notatene som først og fremst interesserer. Det ser ut som om noen av dem er gjort i prisonen av medfanger, men enda flere er satt til senere, av slekt eller venner på besøk. Vi skal nedenfor se litt på noen.

«Sankte Hans Dag d. 24. Juni 1809. Daniel Abrahamsen Kjøstved». Slik står det et sted. Det er alt. Men dette er så vidt jeg kunne se under flyktig blading den eldste dato i boken. Var det dagen han ankom til Prisonen, eller gikk tankene til Høvåg. - Bålene var brent ned der nå. Ellers hadde han fødselsdag den 22. juni.

Foran den månedstabellen som er nevnt ovenfor, og som forresten står bak i boken, er det skrevet som titelblad:

«Dene Tabel er beregnet og skreven ombord i det Danske Presong Skib The Prosthee (?) ligendes i Portsmouth 1810. D.A. Kjøstved». Og lenger nede får en det så men på engelsk og: «Jan. 21. 1811, wrote (!) in Portsmouth on board The Prison Ship Prosthee (?) Portsmouth Harbour. Daniel Abrahamsen Kjøstved fra Christiansand udi Norge».

«Christiansand d. 3. April 1813 D. Kjøstved» - står det et annet sted. Kristiansand i april er også denne hilsenen datert: «Til en Amindelse / jeg skrive vil mit Navn / rett til Hukommelse / for en anden gang / og endnu meer for at / vi findes kan igjen / paa et og andet sted. / Dette (4) paa en fremmed Plads. Jacob Sørensen fra Christiansand d. 9. April 1813».

I artikkelen het det at han kom tilbake i 1811. I hvert fall synes han å være i Kristiansand i 1813. Anders Isefjær fortalte han satt i prisonen i 3 år. En kan bare gjette på at han var der fra våren 1809 til sent på året 1811.

Her er noen navn som må være skrevet inn i prisonen:

«Til en Afmindelse fra Fangenskabet i England. Lars Tjøstolsen Songe». . . «4. November 1810.

Govert (Gunder ? ) Tvede». «To an Remembering her Yours Name I will write. Osol Tellefsen».

- «Erindring efter Hans Petter Frantsen fra Dyvog».

For å si noe mer om det «hjemlige miljø» ute i prisonen:

I dagboken fra kapt. Kaald (utgitt i Tr.heim sjøfartmuseums skrifter 1950) ser en også kjente passere revy. «Onsdag 19. Okt. 1808: Om formiddagen blev hertil innbragt 1 liden Christiansands Kaperslup. . . Men Kapteinen paa samme har stjaalet den Engelske Prisemesters Mondeur (uniform) og faaet Leilighed, i denne Dragt, tilligemed en af hans Styrmend, at disendere (stikke av). Og de fik siden ei fat paa nogen af dem. Kaperens Navn er «Hævneren», Kaptein Steendahl» (fra Høvåg!). Og dagen etter heter det, fremdeles i kapt. Kaalds dagbok: «Omtrent i Dag kom Fregatten «Sigers» ind med Kaptein Abrahamsens Folk, men hans Kaper var sjunket og en af hans Folk, nemlig Lodsen». (Dette var Søren Abrahamsen fra Tingsaker i Lillesand). Kaptein Kaald satt ellers i prison i Skottland.

I nærheten av Plymouth satt kaperkaptein Ugland fra Arendal. I et brev som oppbevares i Aust-Agder Fylkesarkiv, fra 19/7-1809, skriver han om Simen Simonsen fra Grimstad, som nettopp slapp fri. «Gud ved naar vi skal komme fra dette bedrøvelige Slaverie» i England, «dette Røverland».

Den siste replikken kunne føre inn på en merkelig liten setning som er rablet i margen på Daniels bok. Etter hovedtittelen over tabellen som var skrevet i Portsmouth, står en enkel linje:

«The Danish Men is (!) very good Men».

Dansk og norsk var ikke begreper med smme innhold som i dag. Daniel var dansk fange fra Høvåg i Norge. Vi vet at de dansk-norske fangene ble presset hardt til å gå i engelsk tjeneste til sjøs. - til å «entre», som det het. På den måten slapp en unna prison og dårlig mat. Det var flere hundre som gjorde det, og som kom hjem etter krigen via det svenske konsulatet i London i 1815, etter at de hadde avgitt skriftlig forklaring. Men det ble ikke sett på som hederlig handling. - Daniel hadde vært med som fange til Ostindien, om tradisjonen er riktig - uten å entre. «På tilbakevegen fra Ostindien ble han innsatt i prisonen». I Kaalds dagbok, som ble nevnt ovenfor, hører vi at en av kaptein Stendahls matroser fra «Hevneren» lot seg presse til å entre. «Efter min Mening meget slet gjordt». Kaald føyer riktignok til: «Af en Nordmand». Men det var en liten prosent som gjorde det.

«The Danish Men is very good Men».

Og så noen bemerkninger til fra boken, som det er vanskelig å si noe om. «Jeg vilde ønske at det var udi de Tider. Christiansand d. 8. Mai 1815». ? ? - «I can siffer very well without any Thought in my head». Det bety vel noe sånt som: Jeg kan regne så lett som bare det, og må være en humoristisk bemerkning fra Anders «Bunnløs’» fangekamerat.

Enda rarere høres dette ut: «I Dag den 13.de Nov. 1823 falder det mig langsomt formedelst Mangel af . . . . (Demanter ?)» - «Aproberet inden Omgangsskolen for A. Kjøstved. Saaledes at være tilgaaet bevidnes. Test. B.J.S.» - «Til en Afmindelse jeg skrive vil mit Navn kl. 7 Aften Datum d. 9. sept. 1818 G. Tvede». . . . . .

I artikkelen om Daniel het det videre:

«Hjemkomsten til Kristiansand ble han for annen gang utkommandert i norsk orlogstjeneste og krysset på kysten, like til freden ble sluttet i 1814. Gamle Daniel fortalte mange interessante episoder fra denne tid. Prins Christian Fredrik kjente han personlig, han hadde mange ganger vært med og rodd prinsen inn til Soon eller Fredrikshald. Bl.a. omtalte han ofte en løytnant Fasting, hos hvem han en tid var oppasser».

Her er holdepunkter gode nok til at en kan følge han videre.

Han skrev sitt navn i boken fra prisonen med tilføyelsen: Christiansand 1813. Han var sannsynligvis knyttet til den Kristiandsandske flotille-eskadre, som besto av kanonchalupper og kanonjoller, så meget mer som denne avdelingen fra 1810 sto under kommando av kaptein Fasting, den eneste marineoffiser på den tid ved det navn. (Senere norsk statsråd etter 1814.)

Når navnene Fasting, Christian Fredrik, Soon og Fredrikshald er nevnt, har det også god sammenheng. Fasting avgikk til Hvaler med en del av den kristiansandske flotillen våren 1814, og ble samtidig sjef for hele flåten. Han hadde i denne egenskap ofte konferanser med prins, senere kong Chr. Fredrik, men ellers skal vel Fredrikshald som er nevnt, helst være Fredriksvern, flåtestasjonen før Horten overtok.

Ved Hvaler var det meningen å beskytte Fredrikssten fra sjøsiden og forsvare Kristiania- fjorden mot svenskene. Styrken var på 32 kanonsjalupper og 2-joller.

Blant de mange interessante episodene Daniel fortalte, har vel også vært denne:

Den 26. juli 1814 var en klar, stille sol-skinnsdag. Om morgenen kunne en fra Hvaler se hele den svenske skjærgårds-flotillen på 84 sjalupper rykke ut i slag-orden fra Dynekilen, etterfulgt av 100 såkalte rokkebåter med 3000 soldater «hvis våpen blinket og glitret i solskinnet». Samtidig lettet de store svenske orlogsskipene ved Koster og styrte nordover for å assistere kanonbåtene. Ett sted lå en avdeling svenske og norske kanonbåter i et godt kanongskudds avstand fra hverandre i stilling.

Så løyet vinden av. De svenske fregattene ble liggende og daske i stilla uten å kunne nå opp til flotillen, og angrepet ble innstilt.

Kl. 7 om aftenen kom ordre fra kongens hovedkvater på Hafslund om at de norske båtene skulle trekke seg tilbake fra Hvaler og gå over fjorden. (Eidem og Lütken: Vor Sømagts historie).

Kanskje fortalte Daniel også om tilløpet til mytteri blant mannskapet på kanonbåtene. Det var senere, etter at Fredrikssten hadde kapitulert og våpenstillstand var inntrådt. Matrosene ville sendes hjem de også, slik besetningen på festningen var blitt det.

Fasting stoppet oppløpet. For en som hadde sittet i prisonen - og var oppasser hos Fasting, hastet det rimeligvis ikke så meget.

Og som han ikke var med selv, ble denne hendingen snart kjent: Den 10. oktober kom Christian Fredrik - som nå hadde abdisert - ned til stranden ved Bygdø om kvelden i fakkelskinn, støttet til Fastings arm. Der gikk han om bord i Fastings kommando-kutter. En kanonsjalupp var med for å buksere båten ut fjorden i det stille vær. I stillhet passerte de senere kanonbåt-flotillen ved Drøbak, og to timer etter også der ved Soon. Ved Jeløya ventet briggen «Allart», som skulle føre ham ut av landet. Kongen hilste på alle, heter det.

Også matrosene.

(Const. Flood: For otti år siden).

Da beretningen ovenfor var skrevet, fikk jeg i brev fra Anders Isefjær denne opp-lysningen:

«Må ikke glemme å notere at Daniel var i marinen i 1814 i Kristiania. Da Christian Fredrik måtte forlate Norge, var det Daniel som rodde ham ut til den sluppen som seilte ham tilbake til Danmark».

Det som var antagelse ovenfor, er altså nå bekreftet. Jeg hadde ikke regnet med at tradisjonen kunne være så sikker.

Da kan en gå enda mer i detalj og fortelle at da kongen var gått under seil, ble det vindstille, og skipet lå og drev i fjorden. Det hadde den kanonbåten observert som ekskorterte ham ut. Den rodde etter og slepte briggen inn igjen.

Og dette var hendinger som ble fortalt på Isefjær og i Høvåg, lenge etter.

Da foreningen med Sverige var et faktum 4. nov. , ble hær og flåte demobilisert. De 5 kanonsjaluppene fra Kristiansand hadde lang veg tilbake, og de kom ut for storm fra vest, så båtene nådde ikke Kristiansand før de siste dagene i måneden. Der ble kommandoen strøket og mannskapet sendt hjem.

Om Daniels virke i herredstyre og kommunepolitikk må det ligge stoff i formannskaps-protokollene, som begynner i 1837. Det er stoff som er lite behandlet enda.

Anders Isefjær forteller at først var presten ordfører - etter at formann-skapsloven hadde innført kommunalt selvstyre. Men så «kastet» de senere presten, og Daniel ble ordfører. Hvis det er riktig, er det en utvikling som er nokså kjent. Bondeopposisjonen mot embets-mennene hadde tradisjoner i Kristian Lofthus’ hjemtrakter.

Ellers giftet Daniel seg med Trine Mathilde fra Tveide i Birkenes. Anders Isefjær opplyser at hun kom som adoptivdatter til Anders Rasmussen Isefjær og arvet gården «og alt som dertil hørte». Og deres barn var Abraham, Marthe, Anders, Thomine, Karen Løvrene og Guttorm.

I annet ekteskap ble han gift med Marthe Emanuelsen fra Helløya i Gamle Hellesund. De hadde to sønner: Tønnes og Edvard, Elisabeths far. Marthe døde i 1866.

Isefjær fortsatte i slekten hos Daniels etterkommere, men Isefjærs gårdshistorie, som er meget gammel, hører ikke med her. Elisabeths slekt kommer bare «innom» gården gjennom Daniel, som gifter seg inn her med en adoptivdatter, og gjennom Edvard, som vokser opp her, men flytter til Høvåg.

Daniel Abrahamsen Isefjær er en skikkelse som interesserer. Det står litt eventyr-glans om ham. Krigsfange på man-of-war i Ostindien, begravet på Høvåg kirkegård. På baksiden av korset over graven står disse linjene: