Isefjær som ligger innerst i Isefjærfjorden, var også en utskipningshavn for tømmer på 1600-tallet. Bekkene som kom ut her, ble brukt til tømmerfløting og til å «støyde» ved til oppvarming og eikeved til røykerier.

Bekkene var oppdemmet og ga drivkraft til sager og møller. Idag er ei av de to møllene som var på Isefjær bevart med inventar, men en flom har tatt stemmen og vannrenna som hørte til.

Mølla på Isefjær betjente hele Høvåg. Den var i bruk når det var vann nok i bekken. Mølla har to kvernsteiner, den ene malte brødmel, den andre dyrefor. Steinene kunne reguleres, slik at melet kunne få forskjellig finhetsgrad. Hveten som ble malt, ble ikke siktet.

Mølla malte flitting under hele krigen. Siste gang den var i bruk, var i 1952.

På Isefjær pleide byttegasten å ferdes i skogen. Byttegasten var gjenferd etter en uærlig landmåler, sorenskriver eller bonde som hadde flyttet grensemerkene for en gård. Han gikk og angret og gråt og «løftet» stein i skogen. Spesielt ille var det hvis det hadde vært et farløst barn som var eier av gården der grensesteiner var blitt flyttet. En mann fra Isefjær var på vei innover i skogen, da han traff byttegasten tidlig en morgen. Han hørte noen forferdelige jammerhyl og litt etter dukket han opp. Han hadde et ansikt så forgremmet og ynkelig at det var en lidelse å se, og fra de rødgråtte øynene gikk ei dyp fure som tårene hadde gravet nedetter kinnene hans. Med det samme de møttes, satte byttegasten i et forferdelig gaul som gikk gjennom marg og bein, og så ble han brått vekk.